DAUDEMYRAS HISTORIE

Daudemyras historie - en kort innføring

Daudemyra Hvilehjem er jo et moderne hvilehjem med alle bekvemmeligheter, der all vår tids hardt tilkjempede medisinske kunnskap brukes for å pleie pasientenes sjelelige og legemlige helbred, og det kan derfor være lett å overse at stedet har en lang og strålende historie i sundhetens tjeneste.

Njardøy i eldre tid:

Fra de eldste tider, forteller arkeologene oss, har det vært bosetninger på Njardøy, og da er det særlig området rundt selve myra som har vært av interesse for disse våre tidligste landsmenn. Det er funnet stenristninger som tyder på fast bosetting, og også bronsegjenstander av stor skjønnhet ved torvuttak, som tyder på at befolkningen her hadde gode handelsforbindelser til det europeiske kontinentet.

I hedensk tid var det også et avgudshòv på stedet, og dette er blant annet nevnt i den fragmentariske . Også fra denne perioden er det gjort funn på stedet, blant annet et bøyet vikingsverd som nå er utstilt på Nationalmuseet i København.

Da kristendommen kom til landet vårt fikk Njardøy atter stor betydning, da Kong Olav Kyrre besluttet å legge et nonnekloster på stedet. De første bofaste Kristi bruder på stedet kom reisende fra Irland, men snart hadde Daudemyra kloster så stort ry for pleie av syke og aldrende, at også lokale ungpiger søkte en tilværelse her. Det skal også ha skjedd flere mirakuløse helbredelser her, som skyldes nonnenes særlige fromhet.

Imidlertid oppstod det her, som så mange andre steder, jalouxi mellom de enkle, lokale bøndere og fiskere, så allerede før reformasjonen, på slutten av 1400-tallet, ble nonnene fordrevet fra stedet av den lokale mobben. Bygningene ble plyndret, og det en gang så praktfulle anlegget sto lenge til nedfalls, mens stenene ble brukt til å konstruere lokale naust og uthus. I dag er det bare tuftene av et kapell og en tilstøtende bygning igjen.

Etter reformasjonen tilfalt klostrenes jordeiendommer som kjent Kronen, og området ble benyttet av lokale bønder som betalte skatt til Øvrigheten. Det er verdt å merke seg at det aldri ble reist en egen kirke på Njardøy, men i 1645 la den lokale sognepresten, Hermann N. Klække, prestegården sin til stedet. Han var kjent for å være særlig lærd og kunnskapsrik, og folk fra hele Lindås valfartet til hans gård for å få hjelp med sine problemer, enten disse var av sjelelig eller legemlig art. Hermann Klække er kanskje mest kjent for å ha inspirert et av Norges mest kjente dikt fra perioden, Samuel Isaksens "Angrepet på præstegården" fra 1804. Diktet tar for seg en episode der lokale unggutter efter sigende forsøkte å fordrive kirkens mann fra stedet, og som skal ha endt med 3 dødsfall.

Enkelte lesere vil også kjenne navnet Njardøy fra skipshistorien, uløselig knyttet til fregatten HMS Indefatigable's forlis utenfor Norskekysten i 1809. Denne tragiske hendelsen, der 248 sjømenn mistet livet, og de overlevende engelskmenn ble slået ihjel da de svømte iland, har i etterkant blitt et bilde på det norske raseriet over flåteranet 2 år tidligere.

Njardøy i moderne tider

Det hvilehjemmet vi kjenner i dag, så dagens lys i 1868, da Njardøy Lungesanatorium ble grunnlagt av Stiftelsen for Tuberkulosens Bekiempelse i Nord-Hordaland. Den første bestyreren var Andreas Jenssen, som overså restaurasjonen og utvidelsen av den gamle prestegården, og som ved hjelp av sine moderne metoder på nytt ga stedet et ry for fremragende pleie av syke og svagelige. En del av det medisinske personalet, og da særlig den unge og fremadstormende legen Dr. Lorents Rygg, fikk også publisert artikler i kjente, medisinske tidsskrifter baserte på sine erfaringer på stedet, noe som gir en indikasjon på det høye nivået sanatoriet holdt allerede den gang.

Bestyrer Jenssen gikk av med pension i 1886 efter lang og tro tjeneste, og overlot ansvaret til Herbert Kvaale. Selv om et sanatorium selvsagt har sin andel triste skjebner var Kvaale i særstilling, kun 4 år efter at han overtok posisjonen bukket han under for en febersykdom, ikke ennu fyldt 29 år. Før sitt dødsfall rakk han imidlertid å få hilse på mannen som allerede da var en av Norges store helter, polfareren Fridtjof Nansen som tilbrakte et par måneder på sanatoriet efter sin strevsomme ferd over Grønlandsisen.

Efter Kvaale ble bestyrerstillingen overtatt av Konrad Leite, som med god hjelp av den nu svært erfarne dr. Rygg tok hånd om sanatoriet og det pasienter frem til sin pension i 1920.

Efter verdenskrigen var det tid for nok en omveltning på stedet. Da spanskesyken raste som verst, ble det nødvendig å avlaste andre sykehjem i nærheten, noe som førte til at sykehusets gode ry ble spredd. I 1920 bestemte Stiftelsen for Tuberkolosens Bekiempelse i Nord-Hordaland seg for at stedet skulle omgjøres til et generelt behandlings- og hvilehjem for både fysiske lidelser og nervesykdom. Den nye bestyreren, Professor Bernhard Myhrvold, tok over ledelsen og fortsatte utbyggingen av stedet, som fikk sitt nuværende navn for å markere det nye mandat. Professor Myhrvold ble etter hvert en kjent og kjær skikkelse i Lindås, kjent både for sin høye faglige ekspertise og sitt vinnende vesen. Han var også noe av en skjønnånd, og brukte mye tid på å arrangere kultursoireer for både pasienter og ansatte på hvilehjemmet. Som hobbyhistoriker satte han nok også pris på at den navngjetne arkeologen Gerhard Fischer tok seg tid til å lede noen mindre utgravinger i nærheten av klosteranlegget på øyen. Dette må likevel ha vært en mager trøst da den nu aldrende dr. Rygg forsvant i 1922, antageligvis på vei fra Njardøy til fastlandet. Med dr. Rygg mistet Myhrvold sin viktigste støttespiller, men han ledet sitt nydøbte skib "Daudemyra hvilehjem" trygt utenom skjærene frem til han døde på sin post i 1933.

Efter Myhrvolds bortgang har Daudemyra hvilehjem styrt videre med stø kurs under Bestyrerinne Ø. Skrankes kyndige ledelse, og vi kjenner oss sikre på at et slikt velrennomert hvilehjem, med en slik omfattende historie, også i fremtiden vil fortsette å gå i bresjen for moderne medisin og legemets og sinnets helse.

På vegne av Stiftelsen for Tuberkulosens Bekiempelse i Nord-Hordaland (Bergensavd.),

Theodor Meyer